For å få en oversikt over hvordan vi ligger an i forhold til fjerning av organisk stoff, har vi i et par års tid analysert på BOF5 ved alle renseanleggene. Resultatet er at vi har en renseprosent på ca. 65 – 70 %. Kravet er 70 %. I tillegg er det krav til konsentrasjon av enkeltmålinger som vi også bryter med ujevne mellomrom.

Driftslederen ved Bredalsholmen renseanlegg reagerte på at analysene viste store variasjoner fra gang til gang, og besluttet, uten å informere laboratoriet vi benytter, å sende samme prøven parallelt til et annet laboratorium for å få en kontroll. Begge laboratoriene er akkrediterte.

Resultatet var etter vår mening ytterst betenkelig – for ikke å si litt sjokkerende! På samme prøve fikk det ene laboratoriet eksempelvis 190 på innprøven, mens det andre hadde 337. På ut-prøven kunne det ene laboratoriet ha 69, mens det andre hadde 28. Renseprosenten over ca. 12 uker var på 57 % fra det ene laboratoriet og 69 % fra det andre.

Ved henvendelse til et av laboratoriene fikk vi beskjed om at man måtte regne med en feilmargin på ± 20 %. Vi gjorde en telefonisk henvendelse til Norsk Akkreditering for å få klarhet i hvilken kvalitet som lå til grunn for slike analyser i et akkreditert laboratorium. Vi fikk her til svar at det var opp til oss å sette kvalitetskravene. I alle år har vi i vår enfoldighet trodd at når vi leverte prøvene til et akkreditert laboratorium, ble disse tatt etter standardiserte prosedyrer og etter standard krav til kvalitet.

Som nevnt legger vi for tiden ned et stort arbeid for å få akkreditert prøvetakingen vår. Dette framstår nesten litt absurd når analysene av de akkrediterte prøvene kun har en nøyaktighet på ± 20 %. Har vi i vår kvalitetssikringsiver glemt det vesentligste – analysene?

I Kristiansand vil investeringene for å klare sekundærrensekravet være på ca. 130 mill. kr.

Hvis analyseresultatene hadde vært til å stole på, forstår vi kravet. Men i vårt 12-ukers forsøk synes det høyst usikkert om vi klarer kravet eller ikke. Hvis vi legger på 20 %, klarer vi det med glans slik det er nå. Hvis vi tenker oss at utbyggingen var gjennomført, og vi hadde 80 % rensing ifølge analysene, er det faktisk mulig at vi fremdeles ikke klarer kravet om vi trekker fra 20 %.

I landet for øvrig har vi hørt at det er kjemiske renseanlegg som klarer sekundærrensekravet. Kan grunnen være at de er heldigere enn oss med laboratoriet de benytter? Vi har en følelse av at analyseproblematikken er blitt uteglemt i bestrebelsene for å øke nøyaktigheten på prøvetakingen. Et kjede er aldri sterkere enn det svakeste leddet.

Resultatet av vårt lille forsøk (som vi understreker at ikke er utført etter akkrediterte vitenskapelige metoder) indikerer at vi ville fått like nøyaktige resultater ved å se oppi bassenget og anslå innholdet av organisk stoff ut fra farge og siktedyp. Er det riktig å basere så store investeringer på et slikt grunnlag?

____________________

Bakgrunnsstoff (tilføyd av Norsk Vann):