Kommunal og regionaldepartementet mener at sektoren er sammenlignbar med energisektorens nettselskaper, og har allerede startet prosessen for å se om liknende regulering kan gjennomføres også i VA-sektoren.

Erfaring fra regulering av nettselskapene

Det er NVE som fastsetter makspriser på nettleien her til lands. Som grunnlag brukes nøkkeltall for struktur og effektiviseringsmuligheter. Økt effektivitet innenfor rammen skal gi nettselskapene grunnlag for overskudd som de kan beholde selv. Et resultat har vært etablering av større regionale selskaper med økt innslag av private og utenlandske eiere. Kommunal eierandel har siden 1994 gått fra over 90 til 57 prosent. 24 prosent er på private og utenlandske hender. Resten eies av Statsnett. Prisene har ikke blitt lavere, og mye tyder på at det investeres for lite i nettet til at leveringssikkerheten på sikt kan ivaretas. Det er skapt et marked for kjøp og salg av eierandeler, og selskapene har gått fra kommunale forsyningsvirksomheter til kommersielt orienterte selskaper med maksimal avkastning som hovedmål.

Utviklingstrekk

Alle kommunene i Norge har egne VA-virksomheter. Det er bare dannet noen få interkommunale selskaper. Rundt 20. Mindre VA-anlegg er gjerne private andelslag, mens noen få er organisert som AS. En stor del av utbyggings- og vedlikeholdsoppgavene utføres allerede av private aktører. I Sverige har kommunene Norrköping solgt sin infrastruktur til private eiere. Det har medført en mobilisering til forsvar for kommunalt eierskap, og det er nedsatt et utvalg for å revidere VA-loven og se på et forbud mot privat eierskap. Frankrike, England og Wales (UK) har gått langt i å privatisere, og erfaringen derfra er at enhetene har blitt større, de har fått tilført kapital og kompetanse (utenlandsk). Effektivisering og investering har dermed gitt selskapene gode økonomiske resultater. Det befolkningen mest har fått merke, er den kraftige prisøkningen. Frankrike, med en kombinasjon mellom privat og offentlig eierskap, regjeres helt av de to store private aktørene, Veolia, som også er inne i Sverige og Suez. De har nærmest monopol som tilbydere av langsiktige driftskontrakter. Også i Frankrike har prisene økt kraftig. Tyskland, Østerrike og Nederland domineres av offentlig eierskap. De har lært av erfaringer fra England og delvis Frankrike, og i stedet valgt å øke kravet til innsyn.

Store utfordringer

I VA-bransjen er stordriftsfordelene betydelige. Større enheter og samling av kvalifisert fagkompetanse vil gi bedre effektivitet og kvalitetssikring. Bransjen står for øvrig overfor en rekke utfordringer. Det er behov for store investeringer i nettet grunnet manglende vedlikehold og rehabilitering. Nasjonalt Folkehelseinstituttet anslår mer enn 100.000 sykedøgn i året på grunn av dårlig vann. Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) rapportere om høy sårbarhet i norsk drikkevannsforsyning. De mener at kommunene har forsømt seg og at tiltak snarlig må iverksettes. VA-bransjen, særlig små enheter, har lenge slitt med å beholde og rekruttere kvalifisert personell. Bransjen reguleres av 24 ulike lover og forskrifter som styres av 10 forskjellige departementer. I tillegg kommer stadig nye krav og regulativer fra EU. Dette gjør det vanskelig å holde seg orientert om de krav og regler som gjelder. I dag er det bare 55 prosent av norsk avløpsvann som renses i henhold til kravene. Håndteringen av slam antas å bli strengere, og slambehandlingen dyrere. Samtidig medfører klimaendringer at råvannskvaliteten blir dårligere, og faren for flom i avløpssystemene har økt. Dette er utfordringer bransjen står overfor og må finne løsninger på.

Hedmarken i forkant

Hias er et eksempel på at interkommunalt eide selskaper kan drive kostnadseffektivt. Det kan selskapets prisutvikling de senere årene dokumentere. En utvikling som er langt bedre enn nettselskapenes. Hias har blitt en kompetansebedrift som har deltatt i flere pionerprosjekter, og kompetansen har kommet mange til gode. Et effektiviseringspotensial som ikke er tatt ut, ligger i å samle nettdriften under en enhet. I dag er det fem forskjellige aktører på driftssiden.

Fra kommunal til statlig regulering?

Hvordan veien blir videre, vil i stor grad avhenge av bransjen selv og de initiativ som tas i kommunene for å påvirke og samarbeide med sentrale myndigheter. Det mangler ikke på eksempler fra andre land som har kommet lengre enn oss, og som har gjort erfaringer med liknende reguleringer. Skulle det bli innført et nytt statlig reguleringsregime, vil det sannsynligvis innebære at de lokale eiernes handlefrihet begrenses. Statlig detaljstyring av kommunene vil med stor sikkerhet virke fordyrende, fordi vi mister mulighetene for lokalt tilpassede løsninger i et land med store lokale forskjeller. Til den prosessen som er startet i Norge, er å håpe at vi ikke går fra offentlige til private eier-monopoler. VA-enhetene må forbli i offentlig eie. At drifts- og vedlikeholdsoppgaver i økende grad konkurranseutsettes er for Hias ingen trussel, men en spennende utfordring.

Ernst Øygarden

Adm. direktør i Hias