Den 2. januar 2005 satt første representant fra Kirkens Nødhjelps (KN) beredskapsstyrke, hydrogeolog David Banks på flyet til Sumatra, Indonesia. Hans oppgave var å kartlegge behovet for hjelp og finne aktuelle innsatsområder for KNs beredskapsarbeid innen vann og sanitær. I samarbeid med lokale partnere besøkte han tidlig flere byer langs kysten, og fant området rundt Meulaboh dårlig dekket av andre hjelpeorganisasjoner. KN bestemte seg for å dirigere sin vanninnsats dit. Dette medførte at til sammen tre flylass med blant annet to mobile vannrenseanlegg, transporttanker for vann, distribusjonsnett og tappestasjoner samt fem lastebiler ble sendt fra Norge til Meulaboh, Sumatra i løpet av en to-ukers fase i midten av januar.

Omlag 3 uker etter selve tsunamien reiste jeg (en av Kirkens Nødhjelps to fast ansatte vann- og sanitærkonsulenter) til Meulaboh for å arbeide konkret med vannbehandling og transport av vann til flyktningeleire, raserte landsbyer og andre trengende. På den tiden var den nasjonale og internasjonale koordineringen forholdsvis nystartet. UNICEF koordinerte vannog sanitærinnsatsen. Viljen til samarbeid blant de ulike organisasjonene var stor. Logistisk var området en stor utfordring med ødelagte veger og broer, men de NGO-ene (Non Governmental Organisations) som hadde vannutstyr lånte villig ut til de som trengte det. US Marines var til stede med sine hoovercrafts og annet utstyr ble brakt inn med helikopter til landsbyer uten vegforbindelse.

Store sedimenteringstanker har veltet omkull og revet med seg sine betongfundament. Foto: Frid Gillebo

Arbeidet

Generelt: Mitt arbeid gikk delvis ut på koordinere KNs vanninnsats med myndigheter, andre NGO-er og TNI (den indonesiske hæren, som var svært synlig i alt nødhjelpsarbeidet) og delvis jobbet jeg med igangkjøringen av KNs to mobile vannbehandlingsanlegg.

Inntaksgrøft med råvann – på en forholdsvis bra dag! Foto: Frid Gillebo

Vannbehandling: Anlegg 1 har en teoretisk kapasitet på 20 m3. Prosessen består av koaguleringskammer med tilsats av koagulant (aluminiumsulfat) i tablettsform, sandfilter, aktivt kullfilter og tilsats av klor før vannet går til forbruker. Anlegget forhandles i Norge av Scan-Water (tidligere Plastec) og finnes også i en versjon med lavere kapasitet.

Anlegg 2 har en teoretisk kapasitet på 30 m3. Anlegget består av et stort filter med grus i bunnen, antrasitt og marmor – og tilsats av koagulant i form av jernklorid samt klorering ut av anlegget. En noe forenklet utgave av Moldeprosessen. Anlegget forhandles av W Giertsen.

Begge våre mobile renseanlegg stod plassert rett utenfor byen Meulaboh og tok råvann fra en stor elv. I samme område stod det et eldre vannbehandlingsanlegg – som tidligere også benyttet råvann fra den samme elven. Dette anlegget ble totalskadet under jordskjelvet og den påfølgende tsunamien som sendte store og ødeleggende bølger oppover elven.

Nivået i elven var påvirket av tidevannet samt av tidvis sterk nedbør, og varierte mye. Det var regntid i området og dersom det regnet hele natten var vannet i elven brunt med turbiditet på mellom 150–200. Uten regn hadde inntaksvannet normalt en turbiditet på mellom 10 og 15 på morgenen – og økte utover dagen til rundt 80. Variasjonene gjorde det vanskelig å drive anleggene.

De krevde mye ettersyn og hyppige tilbakespylinger / regenereringer. Høyt fargetall var også et problem vi slet med i perioder.

Vannet ble distribuert ved hjelp av egne lastebiler med påmonterte 5 m3 vanntank av PVC til flyktningeleire og landsbyer. I tillegg ble noe av vannet benyttet til å avdekke lekkasjer på det lokale nettet i området – dette i samarbeid med OXFAM.

Før katastrofen benyttet innbyggerne i Meulabohområdet vann fra grunne brønner til vasking og til drikkevann – på tross av at dette vannet ofte hadde et høyt innhold av salt og jern. Jernet oksyderte når det kom i kontakt med luft, noe som førte til en ekkel lukt samt et rødlig lag øverst i brønnene. En del indonesere benyttet selvlagede sandfilter for filtrering av drikkevann. Vannet ble alltid kokt før det ble drukket. Dette var slik det ble gjort – uavhengig av om det kom fra PDAM (vannmyndighetene) med tankbil eller folk hadde innlagt vann. Dette var antagelig også en av grunnene til at større epidemier med vannbårne sykdommer ble unngått etter katastrofen.

Konstruksjon av latriner: I tillegg til vannbehandling jobbet KN med bygging av «pit-latriner» for midlertidige bosetninger. Hovedproblemet med latrinebyggingen var at grunnvannet stod så høyt, mange steder mindre enn en meter under bakkenivå, så selve «piten» ble svært grunn. For de litt mer permanente bosetningene blir det bygget latriner med vannspeil og septiktank – slik de er vant til i denne delen av Asia.

Boring av dype brønner: Svært mange av de eksisterende, grunnere brønnene var ødelagt pga saltinntrengning i grunnvannet. En lokal brønnborer ble engasjert av oss til å bore 10 brønner. Han boret 100 m dype brønner og sette ned 32 mm PE-rør uten perforering. Rørene ble satt ned til omtrent 70 m dyp. De siste 30 m var uten rør – noe som lot grunnvann uten salt strømme inn og opp. En sugepumpe ble brukt for å løfte vannet fra et par meter under bakkenivå til en tank.

Det første hullet blir ferdig i disse dager. Det er satt ned i havneområdet, på det lokale fiskemarkedet der det igjen er et full aktivitet og hvor rent vann er en nødvendighet.

Arbeidet videre

Kirkens Nødhjelp jobber gjennom lokale partnere og har planer og ønsker om et langsiktig engasjement i området. For tiden har vi 6 norske ingeniører og rørleggere stasjonert i Meulaboh.

Indonesiske myndigheter har sagt at alle humanitære organisasjoner skal ut av katastrofeområdet innen 26. mars, men i og med at de fortsatt trenger hjelp, det er penger tilgjengelig og mange organisasjoner i området er villige til å fortsette arbeidet blir det lagt et stort press på indonesiske myndigheter om å forlenge nødhjelpsfasen. Dersom dette skjer vil også KN fortsette sitt engasjement.