Vanndirektivet

Vanndirektivet, implementert i Norge gjennom vannforskriften, er et viktig lovmessig grep for å sikre god økologisk og kjemisk miljøtilstand i vassdrag, grunnvann og kystvann i Norge. Forvaltningen av vann skal være helhetlig fra fjord til fjell, samordnet på tvers av sektorer, kunnskapsbasert, og tilrettelagt for bred medvirkning. Dette er gode intensjoner som Norsk Vann, interesseorganisasjon for vann- og avløpsvirksomhetene, støtter fullt ut.

Norge er delt inn i 9 vannregioner, med en fylkesmann som vannregionmyndighet for hver region. I 2009 er 1. generasjons forvaltningsplaner og tiltaksprogrammer for utvalgte vannområder i vannregionene til behandling. Til sammen er mer enn 1500 sider plandokumenter lagt ut til høring. Det er viktig at alle berørte, også politikere og allmennhet, blir klar over hvilke store konsekvenser planforslagene vil ha. Et viktig spørsmål i behandlingen av planene er hvilke tiltak som er nødvendige og hvordan vi som samfunn skal betale regningen.

Viktige prinsipper i norsk forurensningspolitikk, er at forurenser/ påvirker skal betale og at de mest kostnadseffektive tiltakene skal prioriteres. Også vanndirektivet gir slike føringer. Men dessverre er ikke disse prinsippene fulgt opp i praksis i de forvaltningsplanene som er lagt ut til høring. Det er i liten grad foretatt tverrsektorielle prioriteringer av hvilke tiltak som skal gjennomføres for å nå miljømålene på en billigst mulig måte for det norske samfunn.

Vann- og avløpssektoren tar ansvar

Vann- og avløpsvirksomhetene, som i Norge i hovedsak er kommunale, kommunalt eide selskaper eller andelslag, er forberedt på å ta medansvar og gjennomføre tiltak som bidrar til at miljømålene kan nås for den enkelte vannforekomst. Vanndirektivets krav innebærer også at vi på sikt vil høste fordeler av bedre kvalitet i vannkilder brukt til drikkevannsformål.

Norsk Vann frykter imidlertid at det kan bli pålagt en urimelig stor ansvarsbyrde på avløpssektoren, som går langt utover kravene i EUs avløpsdirektiv. En gjennomgang av forvaltningsplanene for de to vannregionene som har foretatt mest omfattende kostnadsberegninger, viser at avløpssektoren ligger an til å skulle betale opp mot 90 % av kostnadene i disse områdene. Med avløpssektoren mener vi her både felles avløpsanlegg i byer og tettsteder og separate anlegg for avløp i spredt bebyggelse.

Noe av forklaringen er at det innen avløpssektoren finnes juridiske virkemidler til å skjerpe kravene ytterligere, og at tiltakene «enkelt» kan finansieres gjennom å øke de kommunale avløpsgebyrene og ved å pålegge tiltak overfor huseiere i spredt bebyggelse. Men er det riktig å gjennomføre dyre og tildels energikrevende ekstratiltak i avløpssektoren, hvis miljømålene for vannforekomstene kan oppnås billigere og bedre med tiltak i andre sektorer?

Hva med jordbruket?

Forurensning fra jordbruket har ikke vært tatt tilstrekkelig på alvor frem til i dag, med unntak av særskilt satsing i visse vannområder som Vansjø-/Hobøl-vassdraget. Flere av forvaltningsplanene peker på at de mest kostnadseffektive tiltakene for å begrense forurensningsutslipp til vassdragene, er å gjøre tiltak innen jordbruket. Det handler bl.a. om enkle miljøtiltak som å redusere høstpløyingen, praktisere mer balansert gjødsling, etablere vegetasjonsbelter ned mot vassdragene m.v. Utvikling av hensiktsmessige miljøpolitiske virkemidler innenfor jordbruket vil derfor være avgjørende for å oppnå målsetningen om god økologisk og kjemisk tilstand i mange vannforekomster.

I statsbudsjettet for 2009 signaliserte Landbruks- og matdepartementet sterkere virkemiddelbruk mot forurensning fra jordbruket: «Departementet legg opp til ei vidare satsing for å redusere forureininga frå fosfor, nitrogen og erosjon til vassdrag og kystområde, jf. St.meld. nr. 26 (2006-2007).»

Norsk Vann mener dette er viktige signaler og forventer at jordbruket fremover blir behandlet på linje med andre sektorer i arbeidet med å gjennomføre EUs vanndirektiv i Norge. Vi forutsetter at forvaltningsplanene legger til grunn at de mest kostnadseffektive tiltakene skal gjennomføres og at nødvendige virkemidler vil komme på plass.

Viktig med engasjement

Norsk Vann berømmer innsatsen som så langt er utvist i de 9 vannregionene, men det er åpenbart et krevende arbeid å lage forvaltningsplaner og tiltaksprogrammer som kan bli gode redskaper for en helhetlig vannforvaltning.

Det er derfor viktig med et bredt engasjement fra politikere, sektormyndigheter, berørte bransjer, kommuner, frivillige organisasjoner og allmennhet i behandlingen av planene i 2009. Vi må som nasjon sikre at vi gjennomfører vanndirektivet på en samfunnsøkonomisk forsvarlig måte. Vann- og avløpssektoren vil ta sin del av ansvaret, men forutsetter at andre sektorer også bidrar til felles miljømål.