• Vann- og avløpsgebyrene er alt for høye!
• Det kan da umulig være nødvendig å øke VA-gebyrene i år igjen?
• Hvorfor øker VA-gebyrene år etter år mer enn prisstigningen?
• Kommunene bruker VA-gebyrene til å finansiere andre tjenester!
• Det er åpenbart urimelig at vanngebyret er 4 ganger høyere på Hvaler enn i Oslo!
• Alle kundene er svært misfornøyde med størrelsen på gebyrene!

Påstandene er mange – kommer fra ulike aktører rundt oss, og som ansvarlige for fagområdene er det min påstand at vi alt for ofte stiller oss på sidelinjen, drar nisseluen godt ned over ørene og overlater til andre aktører å formidle «sannheter» om vår virksomhet.

Er det ikke på tide at vi kommer oss ut på banen – opp i angrep, og klart og tydelig gir omgivelsene beskjed om at:

1. Sammenlignet med alle andre basisfunksjoner i samfunnet, så er vann- og avløpstjenestene i Norge svært billige!
2. Tjenestene vil fremdeles være billige selv om gebyrene må økes for å få bedre og sikrere vannforsyning, bedre rensing av avløpsvannet, økt takt på utskifting av gamle rør osv.

Hva vet kundene om oss?

De fleste av kundene våre ser på det å ha vann i springen, det å kunne trekke i snora når en må, og det at bosset blir hentet når det skal, som naturlige goder. Det er først når det ikke kommer vann ut av kranen, at avløpsledningen går tett, eller når bosset ikke blir hentet at «mannen i gata» tenker over hvor avhengige en er av disse tjenestene.

Gjennomsnittskunden aner ikke hvor stort gebyret er eller om det er høgere eller lavere enn i fjor, og han eller hun har aldri tenkt igjennom hva gebyrpengene faktisk blir brukt til. Hvor drikkevannet leveres fra og hvor avløpsvannet blir av er også ukjent for de fleste.

Litt overdrevet? NEI! At det faktisk er sånn det står til med kunnskapen, er grundig dokumentert gjennom markedsundersøkelser som er gjennomført i flere norske kommuner de siste årene.

Hva med beslutningstakerne, hva vet de?

I de aller fleste kommuner fastsettes gebyrsatsene for kommende år av kommunestyret i siste møte før jul. Gjerne i samme sak som resten av kommunebudsjettet. Budsjettsaken/-boken er gjerne på noen hundre sider – VA-gebyrene blir omtalt i et avsnitt eller to.

Med noen få hederlige unntak, vet ikke politikerne som fastsetter gebyrsatsene mer om fagområdene våre enn gjennomsnittskunden, dvs. «next-to-nothing » – og er egentlig det så rart? Har noen opplevd en folkeaksjon for nytt vannverk, eller underskriftskampanje for lavere VA-gebyrer? Lokalpolitikeren har fokus helt andre steder enn på vann og avløp!

Så lenge gebyrene ligger litt under «nabokommunen» – og sånn cirka på landsgjennomsnittet – er alt såre vel!

Hvorfor er det slik?

Vi har det vel stort sett veldig greit som vi har det? Vi har ingen konkurrenter, vi representerer adelen innefor kommunal sektor (med egen pengesekk), vi er ingeniører og kan dokumentere alt vi gjør i regneark med to desimaler og når vi ber om 7% økning av gebyrene, så klarer vi godt å levere vann neste år også, selv om vi kanskje må nøye oss med 3%!

Selvfølgelig hadde det vært kjekt med penger til et nytt vannverk – for å tilfredsstille kravene i drikkevannsforskriften, til lekkasjereduksjon eller for å kunne skifte ut 100 år gamle ledninger, men vi klarer oss uten. I alle fall i noen år til. Det er mange som har det verre!

Noen av oss hadde kanskje satt pris på at omverdenen brydde seg mer om oss og kjente til hva vi holder på med, men det viktigste er vel at vi selv vet at vi «leverer varene»?

Hva vil vi?

Skal vi slå oss til ro med situasjonen slik den er, og la andre aktører få fortsette å spille uforstyrret på vår banehalvdel? Det kan vi selvfølgelig gjøre, men da kan vi heller ikke sutre over manglende forståelse hos politikerne våre, «tullete» omstillingsprosesser som blir nedover ørene på oss (utenpå nisselua?) eller krav om benchmarking og rammekostnadsstyring fordi vi er for dyre!

Alternativet er i større grad å sette dagsorden selv. Merkevarebygging og informasjonsstrategi har vel ikke akkurat vært hovedsatsingsområder innenfor VA-bransjen så langt, men det er fullt mulig å få det til! «Må ha det, bare må ha det» – melk er godt, men vann er viktigere!

Har du noen gang forsøkt å fortelle politikerne at den viktigste næringsmiddelbedriften i byen/bygda er vannverket? Har kommunestyrerepresentantene vært på besøk på vannverket? Vet politikerne hvilke utfordringer kommunen står overfor mht. utskifting av gammelt ledningsnett? Har du noen gang regnet på hvor mye mer dere kunne fått gjort med dobbelt så høge gebyrer (i det minste som en skrivebordsøvelse)?

Hva koster egentlig tjenestene?

I 2004 var gjennomsnittsgebyret for en enebolig på 120 m2 2.125 kroner for vann og 3.004 kroner for avløp (kilde: Huseiernes Landsforbund). Samlet utgjør dette 5.129 kroner pr. år (og merk: VAgebyrer oppgis alltid i kroner pr. år).

Svært dyrt mener noen. Tja, er det nå det? De fleste av oss vil vel umiddelbart være enige i at 5000 kroner er ganske mange penger, men hva sammenligner vi med?

Det er mye psykologi ute og går her. Har du noen gang hørt kommunen oppgi SFO- eller barnehagesatsen i kroner pr. år? Hva med «livsviktige» tjenester som bredbånd, Canal Digital eller mobiltelefon? Kroner pr. år – mmmneeei, her går det nok også i kroner pr. måned, ja.

2.750 kroner måneden i barnehagesats høres jo ikke så galt ut – 30.250 kr i året er verre! 379 kroner i måneden for bredbånd eller 413 kroner i måneden for kabel-TV er det vel ingen som stusser over. Men hvordan kan man da mene at ubegrenset mengde med godt drikkevann, levert rett i springen hjemme, 24 timer 365 dager i året for bare 177 kroner i måneden er dyrt?

Det samlede, gjennomsnittlige VAgebyret på 5.129 kroner i året utgjør 427 kroner i måneden, eller 14 kroner dagen. Det er det samme som 1 liter melk og 1 eple på Rema det!

At vann fra springen koster mindre enn 1 øre pr. liter er også et godt eksempel, når folk kjøper flaskevann som er mer enn 1000 ganger så dyrt!

Dersom vi kan få synliggjort overfor våre kunder og eiere hvilke tjenester vi faktisk leverer, hvor avhengige hver enkelt av oss er av disse tjenestene og sette prisene på tjenestene inn i den sammenheng de hører hjemme, er det min påstand at det slett ikke er umulig å få gjennomslag for nødvendige gebyrøkninger for å kunne investere i bygging av nytt – eller utskifting av gammelt ledningsnett!

At vi har mye å hente på informasjonssiden er en av hovedgrunnene til opprettingen av NORVARs faggruppe for samfunnskontakt og organisering. Det mangler ikke på utfordringer å gripe fatt i!