Om noen tiår er det slutt på verdens fosfor-ressurser, og da må vi resirkulere det vi har, enten vi liker det eller ikke. Når reservene tar slutt får ikke landbruket gjødsel, og vi får ikke mat, unntatt fisk da. Og ganske snart er vi prisgitt Kina som leverandør, og da er det Kina som bygger opp pensjonsfond basert på fosforeksport og kanskje vi som syr billige skjorter til kineserne og får fosfor som betaling.

Fosfor er et av de viktigste næringsstoffene som planter trenger, og det finnes ikke noen andre stoffer som kan erstatte fosfor. Dagens kjente forekomster av fosfor vil vare i mindre enn 100 år, og når samfunnet forsøker å etablere ordninger for resirkulering er fosfor et av stoffene det er viktigst å lykkes med.

Fosfor finnes det mye av i avløpsslam og det er derfor beklagelig at dette ikke brukes mer som gjødsel i landbruket. Selv om slam fra norske renseanlegg aldri har inneholdt mindre av tungmetaller og kjente miljøgifter enn nå, er det likevel forståelig at bønder er skeptiske til å bruke slam på jorda si.

Vår ”kjemiske hverdag” fører til at kjemikalier med ukjente bivirkninger, f.eks. i medisiner og husholdningsprodukter, finner veien til avfallet vårt. Det er også et usikkerhetsmoment og en ulempe at avløp fra mange typer virksomhet i stor grad havner i det samme røret som kloakken fra hjemmene våre.

I våre naboland er det eksempler på at næringsmiddelbedrifter, til tross for at det ikke er noen faglige grunner til det, har nektet å kjøpe korn dyrket med slam som gjødsel. Og hvis bønder i Norge skulle møte tilsvarende restriksjoner vil det naturligvis være katastrofalt. Derfor har Norges Bondelag inntatt en mer restriktiv holdning enn før og krevd garantier for at slammet hverken nå eller i framtida skal skade jord eller matvarer.

Fugleinfluensa

Et slikt krav må ses i sammenheng med samfunnets altoverskyggende streben etter å sikre borgerne mot enhver risiko (bortsett fra i trafikken av en eller annen grunn), og dernest å finne syndebukker som erstatningskrav kan rettes mot hvis en ulykke skjer eller skade oppstår. Et aktuelt eksempel er fugleinfluensaen, der det viktigste for ansvarlige myndigheter er å vise handlekraft og ha gode svar til pressen om tiltak som er satt i verk. Da blir man ikke erstatningspliktig i ettertid hvis alvorlige konsekvenser skulle oppstå. Et annet eksempel kan være kolibakterier i kjøttdeig som fører til at ingen lenger vil kjøpe kjøtt fra Gilde og der produsenten må regne med store erstatningskrav, selv om det sannsynligvis er lite man kunne gjort for å unngå smitten, og at et slikt uhell kunne ha skjedd hvor som helst.

Landbruksnæringen har naturligvis merket seg denne generelle holdningen i samfunnet og vil, som andre næringer, gjøre alt for å sikre seg mot ubehagelige og dyre konsekvenser.

Når det gjelder landbruksproduksjon kan det imidlertid synes noe ubalansert at det er avløpsslammet som blir gjenstand for så stor motstand og krav om garantier. I landbruket brukes kunstgjødsel og plantevernmidler uten at noen har kommet på at man skal kreve at produsentene garanterer mot enhver risiko. I fjøsene brukes vaskemidler, medisiner og andre kjemikalier som havner i husdyrgjødsla, uten at noen dermed blir skeptiske til å bruke den som gjødsel.

Enda mer skjevt blir det når Bondelaget advarer mot bruk av kjøttbeinmel som gjødsel fordi det fryktes at dette kan inneholde prioner som smitter for sykdommen kugalskap. Vi får høre at kjøttet er trygt å spise, mens bøndene selv ikke tør å bruke slakteriavfall fra de samme dyrene som gjødsel på jorda.

Mange ukjente stoff

Vi omgir oss med mange stoffer vi ikke kjenner alle virkninger av, og usikkerhet omkring dette burde oppta oss alle, ikke minst når vi nokså ukritisk tar i bruk produkter som inneholder nye og ukjente stoffer. Tungmetaller og miljøgifter finnes i alt levende, også i oss selv, og mange nye og ukjente stoffer settes i omløp. Det å kreve at slam skal være fritt for alle giftstoff blir derfor nokså umulig, og også et beklagelig og unødvendig hinder for å resirkulere nyttige stoffer.

Ikke dermed sagt at man skal ta lett på problemer med miljøgifter, noe det heller ikke gjøres. Norge har allerede noen av verdens strengeste regler og analysekrav for alt organisk avfall som skal brukes i landbruket. Det er likevel rom for forbedringer, noe som myndigheter, avfallsanlegg, bønder og forbrukere må samarbeide om å følge opp.

Samlet sett er jeg ikke i tvil om at risikoen for framtidas produksjon av nok mat og sunn mat er større hvis vi ikke resirkulerer næringsstoffer i slam enn hvis vi gjør det innenfor de regler som gjelder i dag.

Kina og Marokko

Og når det gjelder fosforforsyningen er det foreløpig slik at mange land har fosfor tilgjengelig, men om noen få tiår er det stort sett bare Marokko og Kina som har fosfor igjen. Da vil prisen på fosfor, - og på mat, stige og fosfor kan bli en ressurs med storpolitiske implikasjoner, slik oljen er det i dag.

Dystre spådommer om framtida er det mange av, men det er ingen overdrivelse å spå at en fosforkrise vil komme. Kanskje vil vi allerede i vår tid se at Kina bygger opp sitt pensjonsfond basert på eksport av fosfor, og da er det kanskje vi som sitter 14 timer om dagen og syr billige skjorter til kineserne og får fosfor som betaling.

Eller vi kan tenke oss tvungne returordninger der vi ikke får kjøpt mat uten at vi leverer gjødsel tilbake. Da blir munnhellet fra gamlehjemmet på nytt aktuelt; ”Før var det vin, piker og sang. Nå er det viktigst at avføringa er i orden.”

Om vi da ikke i tide finner gode måter å resirkulere på.

_____________________

Les også kronikk i Nationen 2.3.2006 av Arne Grønlund og Tore Krogstad.