De offentlige vann- og avløpsanleggene i Norge har en verdi på over 400 mrd. kroner. Av dette representerer ledningsnettet ca 300 mrd. kroner. Den årlige ”omsetning”, eller gebyrgrunnlag er ca 8 mrd. kroner. I henhold til regelverket for selvkost kan ikke kommunens VA-gebyrer i sum overstige gebyrgrunnlaget. Gebyrinntektene skal dekke drift og vedlikehold, samt kapitalkostnader knyttet til fornyelse og nyinvesteringer.

Fornyelse av ledningsnettet er en utfordring for kommunene. Gjennomsnittlig utskiftningstakt er i dag ca 0,5 %, noe som forutsetter at ledningsnettet må fungere godt i 200 år.

Det største problemet er likevel den store forskjellen fra kommune til kommune. Stadig flere kommuner har et bevisst forhold til kvaliteten på ledningsnettet og en akseptabel utskiftningstakt, mens andre kommuner nesten ikke skifter ut noe av sitt ledningsnett og dermed bidrar til at infrastrukturen forfaller og at belastningen overføres til neste generasjon.

Selvkostprinsippet gir kommunestyrene god styring over ambisjoner og gebyrer i VA-sektoren. Lokale folkevalgte må veie behovet for drift, vedlikehold, fornyelse og nyanlegg mot hensynet til et akseptabelt gebyrnivå. Selvkost er også en garanti for at anleggene betales kun en gang.

Selvkostprinsippet har også noen ulemper. Selvkost i seg selv gir ikke incitamenter til effektivisering, økt sikkerhet eller riktig reinvesteringstakt. Dette må dermed ivaretas og dokumenteres på andre måter. Her er NORVARs benchmarkingssystem et viktig verktøy. Ca 25 kommuner og VA-verk deltar nå i dette prosjektet som allerede har fremskaffet mange nyttige sammenligningsdata. Dette sikrer transparens og gir bl.a. grunnlag for å lære av egne og andres erfaringer, og å vurdere effektivitet, kvalitet og fornyelsestakt ut fra nøkkeltall.

Wisløffutvalget har i KOU 2005:1 foreslått at det bør utredes om selvkost for VAR-området skal erstattes av ”lokalt tilpassede normer”. Et slikt system vil betinge en sterk statlig regulator som kan fastsette grenser for maksimalt utbytte for eierne av monopolvirksomheten. Dette vil i praksis bety at kommunene mister mye av det handlingsrom man i dag har til å tilpasse VA-tjenestene til lokale forhold og behov.

Kommunene bør beholde selvråderetten og styringen innen VA-sektoren. Lokal handlefrihet er viktig for å sikre at alle kommuner tar ansvar for å velge et ambisjonsnivå som er tilpasset innbyggernes og næringslivets behov, og lokalt vedtatte miljømål. Å be staten om sterkere styring av inntektene, eller tilskudd til utskiftning av ledningsnett, er feil strategi. Statens oppgave bør nå være å rydde opp i det kompliserte regelverket innenfor VA, stimulere til en effektiv organisering av VA-tjenestene og ikke minst bidra til FoU og kompetansebygging.