I handlingsprogrammet for vann og avløp i en stor norsk by i Hordaland hadde man for noen få år siden nedfelt målet at vann og avløp skulle bli mer synlig i media. Etter giardia-epidemien høsten 2004 har en tidligere VA-sjef i samme by omtalt måloppnåelsen som ekstremt god. Siden har vann og avløp blitt mediastoff også andre steder – og ofte med en negativ vinkling.

Jeg har vært tett innpå problemstillinger omkring interkommunalt samarbeid det siste året, som leder for NRV og RA-2 på Romerike i nesten et år. Samtidig har jeg fulgt med i prosessen i Rogaland der ROVAR-initiativet med et interkommunalt totalansvar for VA ble skrinlagt. I Vestfold ble temperaturen i media høy da en medlemskommune hadde sterke meninger mot resten av fellesskapet omkring hvilke oppgaver det interkommunale vannverket ikke skal delta i.

Med den omfattende mediaoppmerksomheten som VA-sektoren nå «beæres» med, kan man lett få en pendelsvingning som innebærer at man viker unna for nye interkommunale initiativ om samarbeid. Det skrives om demokratisk underskudd samtidig som Aftenposten lager førstesideoppslag om at politikerne ikke skal sitte i styrene. Man kan få inntrykk av at alt og alle er korrupte, bare mulighetene byr seg! Styring, kontroll og mer kontroll etterlyses. Gransking er den nye vekstnæringen!

Dessverre er nok kontrollbehovet undervurdert, men nå blir det også en utfordring å forhindre at ungen slås ut med badevannet. Lite tyder på at vi får kommunesammenslåinger som monner, i alle fall er mitt liv for kort til å vente på den slags underverk. Dermed MÅ vi få mer interkommunalt samarbeid for å sikre høyere kompetanse og mer effektivitet. Det kryr av utfordringer som krever forbedringer. Basert på mine erfaringer tror jeg mye kan oppnås med en fokus på 3 oppgaver:

1. Eierkommunene må bestille måloppnåelse og angi ambisjonsnivå. Selv om hovedmålene angis i drikkevannsforskriften og i utslippstillatelsen, er det store lokalpolitiske valgfriheter, særlig hva gjelder sikkerhetsnivået i vannforsyningen og mål for vannkvalitet i vassdragene. En ny sikrere reservevannforsyning eller et krav om badevannskvalitet i elva er definitivt ikke gratis. Slike regionpolitiske mål blir i neste runde «bestillingen » til det interkommunale samarbeidet. Eierkommunene bør derfor lage hovedplaner for dette. Hovedplanarbeidet må forankres tungt i kommunene, med vel definerte lenker til det interkommunale selskapet, og gjerne med tette faglige diskusjoner. I de tilfellene der mål og oppgaver primært forankres i det interkommunale selskapets styre og representantskap, med svake lenker til eierkommunene, blir resultatet ofte for dårlig.

2. Rammene og grensene mellom det interkommunale selskapet og kommunene må entydig beskrives. Hvilke hovedprinsipper gjelder for hva det interkommunale selskapet skal eie? Hva skal selskapet drive med og hvilke oppgaver skal ivaretas av den enkelte kommune? Mange selskap har unnlatt å avklare dette og overlater dette til fortløpende skjønn og enkeltbeslutninger. Jeg tror at partene er tjent med en tydeligere oppgave- og ansvarsfordeling. Dette kan med stor fordel nedfelles skriftlig slik at det sjelden er tvil om eiendoms-, oppgave- og ansvarsfordeling. Det er i dag mange eksempler på at grensene er uklare og nokså tilfeldig «ramla på plass».

3. Hovedutfordringen for det interkommunale selskapet blir dermed å oppnå de bestilte målene mest mulig sikkert og effektivt innenfor de tildelte rammebetingelsene. Styret kan dermed ha full fokus på styring, veiledning og kontroll, mens politikken ivaretas i andre prosesser.

Forutsatt at de 3 oppgavene løses tilfredsstillende, blir det dermed av underordnet betydning om det er politikere eller andre i selskapets styre. Men et styre utelukkende bestående av politikere vil bare unntaksvis ha tilstrekkelig kompetanse. Poenget er at styret må sammensettes slik at det kan utøve den pålagte styring og kontroll. Da er det nærliggende åtenke ingeniør, jurist, økonom og andre som kan utgjøre et godt styringsteam. I mange sammenhenger kan politikere i styret utøve god styring og kontroll i samspill med andre med annen erfaringsbakgrunn og faglig ballast. Ikke minst ved styrets strategivalg og tilpasning av strategien til lokale forhold kan en politisk teft og erfaring være nyttig. Styresammensetningen kan av slike grunner også være avhengig av hvilken fase selskapet er i. En viss politisk styring kan være nyttig og viktig i selskapets etableringsfase, men av liten betydning for vel definerte selskaper i en senere driftsfase.

Poenget er at styret må sammensettes med kompetanse og fokus på styrets oppgaver, ikke på VA-politikken. Den politiske målstyringen må altså ivaretas av eierkommunene i fellesskap, utenfor selskapets styre. Jeg synes derfor at ordførerne hører mer hjemme i eierstyringen i representantskapet enn i styret, også for å sikre styret mot inhabilitetskonflikter når det fattes styrevedtak som har mer betydning for én kommune enn for en annen.

Et totalforbud mot politikere i styrene er uriktig og unødvendig, så lenge alminnelige habilitetsregler overholdes. En arena der ingeniøren, økonomen, advokaten og politikeren møtes, kan alle fire faktisk ha nytte av!

De fleste interkommunale VAselskapene har bare politikere i styret. Jeg ser derfor fram til en endring på dette området, eller i alle fall en god debatt!

Vi mottar gjerne lesernes synspunkter på dette innlegget. Send oss ditt bidrag, eller legg inn kommentarer i VA-forum!