Generelt

I Norge har vi en spred bosetting, mange fritidsboliger og en desentralisert landbruksstruktur. I miljøsammenheng krever dette lokale avløpsløsinger. I Norge er ca 890 000 pe tilknyttet separate anlegg (SSB), av disse har ca 50 % oppgitt at de har infiltrasjonsanlegg.

Det norske markedet er meget stort. Forutsettes ca 15 – 20 000 nye/rehabiliterte anlegg årlig med gjennomsnittpris på kr 70 000, gir dette ca 1,0 milliarder/årlig.

Forskrifter og retningslinjer

Fram til år 2000 var Forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg (T-616) retningsgivende for behandling av utslippssøknader. Forskriften ga klare retningslinjer om hvor separate avløpsanlegg kunne benyttes og om hvordan anleggene skulle utformes og til dels driftes.

Fra 1. januar 2001 ble den gamle forskriften opphevet og ny forskrift, Forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg (T-1331), gjort gjeldende. Den nye forskriften hjemler at kommunen selv er forurensningsmyndighet for avløpsanlegg opp til 1000 PE (ca 1500 personer). Kommunene kan selv lage selvbærende forskrift for utslipp opp til 15 PE (ca 22 personer) og forskriften legger ingen føringer for hva kommunene kan tillate av type anlegg eller grenser for renseeffekter. Denne forskriften er implementert, i sin helhet, i forurensningsforskriftens avløpsdel som har vært på høring og forventes vedtatt i løpet av året.

For kommunene betyr det at de har fått mer ansvar, men også bedre muligheter, til å føre en avløpspolitikk som tar hensyn til deres særegne forutsetninger mht. natur, miljø og politiske målsettinger. Ved en behandling og for å gi en tillatelse skal det legges vekt på de forurensingsmessige ulempene samt fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre. I tillatelsen kan kommunen sette nærmere vilkår for å motvirke at utslippet fører til skader eller ulemper.

Formålet med kommunal forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg

Forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg (T-1331) og Forurensingsloven § 9 hjemler at kommunen kan vedta en lokal forskrift. En lokal forskrift gir rammen for hvordan mindre utslippssaker skal behandles. Ved fastsettelse av en lokal forskrift må kommunen ivareta hensynet til resipienten, jf. § 4 i T-1331. Det er ønskelig at lokale forskrifter er harmonisert med og aktivt benytter Plan og Bygningsloven (PBL).

En forskrift for utslipp som ikke overstiger 15 PE benyttes til to ulike arbeidsoppgaver:

1. Bidra til opprydding i avløpssituasjonen i eksisterende bebyggelse
2. Være bestemmende for utslipp for nye utbygginger og ny bebyggelse.

Forskriften ses i tillegg i lys av vedtatte planer, kommuneplan, revidering av kommuneplan, hovedplan avløp.

Kompetanse og rådgivning

Vi opplever at kommuner tolker til dels like retningslinjer ulikt, spesielt hvem som innehar tilstrekkelig kompetanse. Det er en kjensgjerning at geohydrologi er et fagfelt med høy inngangsterskel. Det er et fagfelt som krever kunnskap om jordbunnslære, geologi, kvartærgeologi, hydrologi mm.

Den praksis som er utøvd og utøves, ved prosjektering og bygging av anleggene, er så urovekkende at det er grunn til å stanse opp og reflektere over hva som skjer. Kun 4 – 5 % av anleggene blir prosjektert av rådgivere med geohydrologisk kompetanse. Til og med et anerkjent kurssenter reklamerer med 2 dagers kurs for entreprenører og rørleggere som vil prosjektere naturbaserte avløpanlegg. Det er positivt at entreprenører/rørleggere får innføring i teorien, slik at de bedre forstår utfordringene, men det er ikke tilstrekkelig og ansvarlig å prosjektere anleggene med slik bakgrunn.

Når markedet i dag tilføres ”prosjekterende” med 2 dagers kurs vil dette forringe kvaliteten på avløpsanlegg som byggherren må betale dyrt for. Det er også en myte i kommunene at prosjektering påfører anleggene urimelige høge kostnader. Imidlertid, ved å sette ordentlige krav til kompetanse, vil anleggene bli riktig prosjektert til riktig pris og forutsigbare drift og vedlikeholdskostnader.

Salg og markedsføring

Markedet er stort og produktspekteret deretter. Vi registrerer dessverre at rådgivere med høy kompetanse binder seg opp mot leverandører, objektiviteten blir fraværende og de gir råd om løsninger som ikke er tilpasset lokale forhold. ”Nye” anlegg/løsninger har i mange tilfeller for kort avstand fra tegnebord til salgsobjekt, prøveperioden er alt for kort. Kataloger fremstiller produktene som om det er salg av forbruksartikler. Selv de vanskeligste problemene kan løses med prefabrikkerte og eller kombinerte løsninger. Denne markedsføringen er villedende og ikke veiledende. Den har gitt og gir feil løsninger, ut fra lokale forhold, og dyre løsninger både ved investering og drift.

Konsekvenser

Konsekvensene ved feil prosjektering og bygging er mange, nevner unødvendig kostbare anlegg både ved investering og drift, kort levetid på anlegg, lav renseeffekt, feil prosjekterte løsninger i forhold til lokale geotekniske/geologiske forhold og problemer ved nærliggende drikkevannskilder. Når de prosjekterende og eller utførende er ”forutinntatt” i forhold til tekniske løsninger vil ikke kunden være sikret den beste løsningen. I flere tilfeller er gråvannsanlegg blitt anbefalt allerede under arbeidet med reguleringsplaner for områder, da dette er vurdert som den ”rimeligste” løsningen.

Gråvannet, som utgjør 80 til 90 % av avløpsmengden, inneholder såpe, fett og koliforme bakterier og må vurderes samlet med svartvannet. Egne gråvannsløsninger, med toalettløsninger som biodo/snurredass etc., gir kostbare og bygningsmessig omfattende løsninger. Ofte vil et ”enkelt” gråvannsanlegg, totalt sett, gi dyrere anlegg enn
anlegg for grå- og svartvann samlet.

Til etterretning; De anbefalte gråvannsanlegg er ofte så kompliserte at egen driftsavtale for å betjene anleggene er nødvendig. I slike tilfeller selger ofte leverandører av anleggene også driftstjenester og tjenestene vil ikke være objektive.
Vår erfaring er at det er svært sjeldent gråvannsanlegg blir anbefalt når en uavhengig grunnundersøkelse er gjennomført.

Anbefalinger

Ved planlegging av felter, boliger eller fritidsboliger, vil helhetsplanlegging som gir løsninger som forebygger kontaminering av drikkevann og forurensing vær viktig. De viktigste betingelser gjøres allerede på et tidlig plannivå, dvs. kommune – og reguleringsplanstadiet. I dag ser vi imidlertid at man, allerede på planstadiet, foreskriver spesifikke løsninger fra eksempelvis en leverandør, som krav i reguleringsbestemmelsene. Hvis løsningene skal være for et enkeltanlegg blir dette direkte feil siden en grunnundersøkelse er nødvendig for å kunne ta et riktig valg slik at eieren sikres den beste løsningen, funksjonelt og økonomisk. For større anlegg medfører dette at man ikke kan innhente pris på ulike men likestilte løsninger, som igjen hindrer fri konkurranse. Spesifikasjoner på anleggene bør ivareta prestasjon, drift etc. og ikke foreslå eller velge løsninger før den prosjekterende har vurdert anlegget.

På grunn av manglende tverrfaglig kompetanse, kun ”nisjekompetanse”, blir sjelden tradisjonelle kommunaltekniske løsninger vurdert godt nok. Dette skyldes, i mange tilfeller, at ”spesialister” aldri har utarbeidet og fulgt opp tradisjonelle kommunaltekniske anlegg. Vi ser ofte at kostnaden med å bygge overføringsledninger blir vurdert for høge, og gevinsten i form av senere tilknytninger blir marginalisert, slik at tilknytning som alternativ faller bort.

Oppsummert ser vi at revideringene på forskriftsfronten har åpnet ”Pandoras eske” og det som hopper ut er produsenter av løsninger som vil skape problemer over tid. Historien gjentar seg, erfaringen vi har hatt med mini-RA de siste 20 år har vist mange feilinvesteringer med et uoversiktlig driftsbilde. Alle anlegg fungerer under kontrollerte tester, men robustheten når servicen uteblir og årene går er noe helt annet.

Vår anbefaling er derfor

• Bruk rådgivere som ikke også ”tilfeldigvis” selger eller videreformidler spesifikke løsninger
• En god grunnundersøkelse bør gjennomføres uansett og kan spare hytte og huseieren for mange titalls tusen kroner, både i investering, drift og ikke minst i ergrelse når løsningenes baksider melder seg.

Råd til kommune

Kommunene sitter som planmyndighet og godkjenner av anleggene. Som planmyndighet må de kreve helhetsplaner/vurderinger gjennom både kommune – og reguleringsplanarbeidet.

Som godkjenner av enkeltanlegg må de være kritiske til at prefabrikkerte løsninger er det ”korrekte” og blir anbefalt i ethvert tilfelle. Kommunene må også være ekstra påpasselige ved anlegg som krever egne driftsavtaler der dette ikke er et naturlig valg. Fagkompetansen må få anledning til å foreslå og prosjektere de riktige løsningene på et uavhengig grunnlag.

Debatter dette temaet:

Legg gjerne inn egne synspunkter og erfaringer i " Åpent VA-forum" (innlogging er nødvendig for å skrive innlegg), eller du kan sende inn artikkel til VA-bulletin.